Hvem skal løse utfordringene med fattigdom og utenforskap i Tromsø?

Av Pernille Lind Hjertø

Hvem skal løse utfordringen med fattigdom og utenforskap i Tromsø? Hvilke tiltak fungerer, og hvem skal betale for dem? Det er mye vi vet, vi vet at penger er det som gjør folk mindre fattige. Det var det som var problemet når jeg vokste opp, vi hadde rett og slett ikke nok penger. Så enkelt, så vanskelig.

Som medlem i Hasteutvalget for fellesskap og sosial utjevning har en av problemstillingene vært akkurat det; hvordan gi folk som trenger det mer penger både her og nå, men også i generasjoner fremover? Det er ikke sikkert at tiltakene som ble vedtatt treffer alle som opplever fattigdom i byen vår. Folk i Tromsø er forskjellige og heldigvis gjelder det også folk som av ulike grunner har dårlig økonomi.

Offentlige ytelser er for lave

Hasteutvalget har ved hjelp av innspill fra frivillige organisasjoner, offentlige instanser, forskere og idretten, i tillegg til noen av oss sin egen levde og faglige erfaring levert en liste med tiltak som kan gjennomføres rimelig raskt. Dette er ikke en endelig løsning, men et tillegg til det kommunen allerede gjør og en start på et arbeid som enda ikke er ferdig. Boligsituasjonen i Tromsø er en stor utfordring og en pådriver for fattigdom. De offentlige ytelsene er for lave og vilkårlige, og bidrar til en usikker og ustabil økonomisk situasjon for svært mange. Det er altfor mange som er midlertidig ansatt og som jobber uønsket deltid. Derfor er styrking av NAV sitt prosjekt Nye mønstre det jeg er mest stolt av at ble enstemmig vedtatt i utvalget.

Styrk «Nye mønstre»

Fra forskning på Nye mønstre ser vi at det fører til flere i utdanning eller jobb, flere i eid bolig, bedre økonomi for familiene og færre saker i blant annet barnevernet. Det langsiktige målet er at de barna som vokser opp i fattige familier i dag ikke skal bli fattige voksne. For vi må se på hele bildet og tenke både her og nå, og langt frem. Det tar en landsby å oppdra et barn sies det, og det tar et samfunn å utrydde fattigdom. Som John Rainer Løvli sa i avisa Tromsø så fint; «Hele samfunnet har ansvar for å ta vare på de unge og pendle dem inn på riktig vei.» For meg var det avgjørende at samfunnet var der og tilrettela når jeg var ung. Med den støtten kunne jeg nå mine mål, selv om det ikke automatisk lå i kortene slik det gjør for barn som har fått utdelt andre økonomiske kort.

Jeg er glad for at Hasteutvalget på tvers av politiske forskjeller og partiprogrammer har forsøkt å finne løsninger som kan gjøre situasjonen enklere her og nå for barn og familier, og for å bidra til at disse barna får det best mulige utgangspunktet til de selv skal bli foreldre. Det er barn i Tromsø som ikke går på fritidsaktiviteter fordi det er for dyrt, det er ungdommer som hver dag sniker på bussen fordi de ikke vil be foreldrene om penger til månedskort og en evig runddans med flytting mellom kommunale boliger somfører til et voldsomt stress for hele familier.

Vi kan gjøre mer

Det er flere områder hvor det offentlige bør jobbe bedre for de som trenger det. Noe kan vi løse på kommunalt nivå, og andre ting må vi jobbe opp mot Regjeringen for å få til. Jeg skal som folkevalgt for SV, medlem i Hasteutvalget og Tromsøværing jobbe videre for familier som har det tøft. Jeg tar dette arbeidet alvorlig, det tror jeg ordføreren og resten av det politiske Tromsø også gjør. Jeg vil oppfordre det samfunnet som Løvli snakker om til å ta en runde på hva de kan gjøre for de som bor i byen vår, både store og små. Samtidig skal vi politikere være vårt ansvar bevisst, og det er vi som har det største ansvaret. Det gjøres allerede mye bra av både offentlige, private og frivillige, sammen kan vi gjøre enda mer!