av Sigrid B. Hammer
Forrige uke markerte vi kvinnedagen i Tromsø. Kvinnekamp er også kampen for rettighetene til kvinner som sitter i fengsel.
Et viktig prinsipp i den norske fengselsomsorgen, er at hensynet til samfunnets krav om vern mot kriminelle handlinger skal balanseres med hensynet til mulighetene den enkelte domfelte og innsatte har for å vende tilbake til samfunnet som framtidige lovlydige borgere. Derfor skal legges det til rette for eksempelvis sosiale fellesskap, utdanning og arbeid for de innsatte.
De siste årene har den norske fengselsomsorgen blitt kritisert for å ikke være god nok. Miljøterapeuter, aktivitetstiltak og hjelp har forvunnet, samtidig som fengselsbefolkningen er blitt mye sykere, på grunn av økt bruk av alternative soningsformer for personer som har begått mildere lovbrudd. Derfor var det en viktig seier da SV i budsjettenigheta med regjeringa fikk styrket kriminalomsorgen med 35 millioner til bemanning, 5 millioner til kvinnene på Bredtvedt og 7 millioner til frivilligheten i kriminalomsorgen.
Nylig besøkte jeg Tromsø fengsel, for å diskutere det manglende soningstilbudet på lukket avdeling for kvinner i Nord-Norge. Det nordligste soningstilbudet for kvinner ligger i dag i Trondheim – som betyr at kvinner i halve landet står uten et nært soningstilbud.
Etter å ha blitt felt i Diskrimineringsnemnda i 2020, måtte Tromsø fengsel legge ned avdelinga i mannsfengselet, som huset opp til fire kvinner. Menn og kvinner skal ikke sone sammen, og dette innebar at fengslet måtte iverksette særlige tiltak for å kunne tilrettelegge for fellesskap, utdanning og arbeid for kvinnene. Ressursmangel førte til at kvinnene satt innelåst på celle langt hyppigere enn de skulle.
Beslutninga om å legge ned avdelinga, var rett. I rapporten fra nemda, ble det pekt på at dårlig økonomi ikke er ei unnskyldning for å gi kvinner et dårligere tilbud enn de har krav på. Men dårlig økonomi i fengselsomsorgen er ei politisk prioritering, med samfunnsmessige konsekvenser. Kvinner i fengsel skal også tilbake til samfunnet. En mulighet kan være at det etableres et moderne kvinnefengsel i Tromsø – som møter de krav som stilles for et verdig soningstilbud.
Kvinner utgjør bare en liten prosentandel av innsatte i norske fengsler – 5,6% i 2022. Likevel er de sterkt overrepresenterte i statistikk knyttet til selvmordsforsøk og alvorlig selvskading. 57 av 88 selvmordsforsøk i fengsel i 2022 ble begått av kvinner. For de sykeste kvinnene er det en egen diskusjon om de i det hele tatt hører hjemme i fengsel. For andre, kan selve fengselstilbudet ha unødig stor belastning på den psykiske helsa.
I forskning på soningspiner blant innsatte, pekes det på at tap og savn av sosiale relasjoner er tyngst for kvinner. Denne utfordringa forsterkes når kvinner i stor grad tvinges til å sone langt bort fra folk de står nær, som igjen får lengre reisevei og færre muligheter for besøk. Flere av kvinnene har barn utenfor fengslet. Dette var virkeligheten for kvinnene fra Tromsø fengsel, som måtte sendes sørover for å motta et mer verdig soningstilbud.
De færreste innsatte skal være i fengsel for alltid. Vi vet at et godt rehabiliterende og resosialiserende fengselstilbud vil bidra positivt til hele samfunnet på sikt. Diskusjonen om et godt soningstilbud for kvinner i Nord-Norge bør derfor tilbake på forhandlingsbordet. Derfor har Tromsø SV hatt møte med organisasjonen Wayback, en ideell stiftelse som arbeider for innsattes tilbakeføring til samfunnet. I tillegg har vi løftet saken til Andreas Sjalg Unneland, som sitter i justiskomitéen på Stortinget for oss.
Politiske prioriteringer er vanskelige, og det er den samme pengesekken som skal åpnes om det skal bygges veier, kulturbygg, sykehus eller fengsler. For SV handler en av de viktigste prioriteringene om omfordeling og et løft for de som sitter nederst ved bordet, og om å gi nye muligheter til de som har kommet skjevt ut. Det er på høy tid at vi får på plass et verdig fengselstilbud for kvinner i halve landet.