Det er vanskeligere å kritisere noen du har spist middag med

I går kom nyheten om at Lerøy permitterer 339 ansatte fra nyttår, som en direkte konsekvens av forslaget om grunnrentebeskatning i havbruksnæringa. For et lite kystsamfunn som Skjervøy er permitteringsvarslet en potensiell katastrofe. 158 permitteringer vil bety at 158 arbeidere ikke vil ha noen arbeidsplass å gå til. Lerøy skyver sine egne ansatte foran seg og kaller det et resultat av et angrep på verdiskapning og på kystsamfunnene. Det er en måte å påvirke på som få andre samfunnsdeltakere kan matche. At mektige grupper forsøker å framstille egne interesser som om de skulle representere fellesskapet som helhet, er ikke noe ny form for maktutøvelse.

av Sigrid Bjørnhaug Hammer, nestleder i Miljø-, klima-, og samferdselsuvalget i Tromsø kommune

Den foreslåtte lakseskatten har møtt stor motstand blant lakseeiere og ordførere rundt om i landet. At vi blir nødt til å jobbe videre med innretninga for skatten, tenker jeg er en selvfølge. Men prinsippet om grunnrenteskatten står fast. I fjor hadde Lerøy Seafood AS et resultat etter skatt på 1,42 milliarder kroner. Selskapet betalte ut 1,49 milliarder kroner i ordinært utbytte til sine eiere. Det går susende godt i norsk lakseoppdrett. Laksemilliardærene dominerer Kapitals rikingliste i Norge.

Grunnrentebeskatninga av laksenæringa vil ikke bety kroken på døra for norsk lakseoppdrett. Men for laksenæringa er det viktig å få deg til å tro det. Og lobbyvirksomhet er de søkkende god på. Professor Jon Olaf Olaussen ved NTNU Handelshøyskolen, uttalte nylig til NT24 at opprøret ordførere og næringsaktører selv står for, i beste fall er en bløff for å få stoppet grunnrenteskatten. Han er ikke alene om å mene at investeringene vil gjenoppstå så fort grunnrenteskatten er innført.

Felles for lakseselskapene som blir rammet av forslaget er at de er blant Norges mest lønnsomme. Dette er lønnsomhet som kommer av at oppdrettsselskapene jobber med svært profitable naturressurser. Grunnrenta er statens måte å sette en pris på disse naturressursene, som tross alt skal komme hele samfunnet til gode. Også kystsamfunnene. Forslaget inneholder i tillegg et betydelig bunnfradrag, som skjermer de små og mellomstore bedriftene. Og prisen for de største aktørene er heller ikke avskrekkende – det er snakk om 3,6 milliarder for oppdrettsnæringa som helhet. Norge eksporterte til sammenlikning laks for 81,4 milliarder kroner i fjor.

I januar 2020 var jeg som nyvalgt kommunestyrerepresentant invitert til et Lerøy-arrangement i forbindelse med Tromsø Internasjonale Filmfestival, som selskapet var sponsor for. Fint det. Jeg er i dag svært glad for at jeg valgte å delta – nettopp fordi jeg tidlig i min tid som folkevalgt fikk se og oppleve hvordan noen samfunnsdeltakere har mye mer ressurser til å kunne påvirke mine beslutninger, enn andre.

Arrangementet starta med mingling og småservering i Rødbankens festsal – etterfulgt av en faglig del med et foredrag om utviklingsplaner fra Lerøy selv, og en panelsamtale om grunnrentebeskatning i oppdrettsnæringa. I panelet satt, som jeg husker, kun stemmer som var skeptiske til eller fullstendig motstander av skatteforslaget. Både foredraget og debatten konkluderte med at grunnrenteskatt ville stoppe alle utviklingsmuligheter for næringa – som ville gå ut over grønne investeringer.

Etter den faglige delen ble vi sendt til Kystens hus og fiskerestauranten Skirri, til en påspandert flerretters middag av norsk oppdrettslaks i beste kvalitet og fri alkoholservering. Etter middagen var vi invitert til Aurora kinos luksussal der alle deltakere fikk lene seg tilbake og se kortfilmer fra årets TIFF-program, også her med fri bar.

Misforstå meg rett – jeg mener det er sunt å møte og diskutere med folk en er uenig med. Utfordringa er at når man som politiker skal fordele goder og byrder basert på ulike møter, samtaler og ønsker fra ulike folk med helt ulike forutsetninger for påvirkning. Ei småbarnsmor som sliter med SFO-regninga kan ikke invitere på middag, fri bar og foredrag fra dyktige lobbyister. Et lite eller mellomstort selskap kan ikke true med permitteringer med håp om samme slagkraft som det Lerøy kan. Og det er klart at det er vanskeligere å kritisere noen du har spist middag med. Det vet lobbyistene.

Jeg har ikke noe imot at folk ønsker å tjene så mye penger som mulig i det systemet de opererer i. Det tror jeg enhver av oss som hadde drevet næringsvirksomhet hadde villet. Ønsker vi fortgang i den grønne utviklinga og større grad av fordeling av våre felles naturressurser, må vi også gjennomføre politiske tiltak som næringa må forholde seg til. Og det er ingen tvil om at noen vil tape på det. Det er noen av Norges aller, aller rikeste. Litt av deres inntekter fra våre felles naturressurser vil nemlig heller komme fellesskapet til gode. Det er et sånt type samfunn jeg har tro på.