Medlemsmøte 25. mars

Årsmøtet vedtok at vi skulle ha eit eiga medlemsmøte for å behandle dei tre uttalelsane som var foreslått. Medlemsmøtet blir den 25. mars klokka 1900-2030 på partikontoret i Grønnegata 109. Velkomen!

Dette er dei foreslåtte uttalelsane:

Stans naturtapet. Ta vare på nærnaturen

Forslagsstiller: Matias Hogne Kjerstad.

Nærheten til naturen er noe av det som er fint med å bo i Tromsø. Naturen gir mye trivsel og folkehelse. En oppvekst der middagen av og til blir stekt på bål bidrar til gode barne- og ungdomsår. Det er enklere å holde seg frist og rask inn i alderdommen dersom å gå en tur ikke er «en hel produksjon».

Norge er likevel landet som bygger ned mest natur per innbygger i Europa ifølge NRK og Norsk institutt for naturforskning. Nedbyggingen skjer bit for bit. Samlet blir det et enormt press, der resultatet til tross for en del debatt, i stort er at de som vil bygge ned vinner til slutt.

Med mange nye folk, trengs mange nye boliger. Tromsø er et godt sted å bo, og hvert år flytter omtrent fire hundre mennesker til kommunen. Det må bygges masse nye boliger i Tromsø, men samfunnet kan bestemme stedet det er mest egna å bygge boliger. Vi må både klare å legge til rette for å bygge flere boliger og bygge på de rette stedene.

Målet må være netto null tap av natur. Å gjenbruke og fortette områder som allerede er utbygd framfor å bygge ned natur og jordbruksarealer, bruker ressursene effektivt. Det sparer (i) penger ved at ny infrastruktur ikke må bygges, det sparer (ii) folk for reisetid ved at folk bor nært dit de vil i hverdagen og det sparer (iii) folks natur og fritidsopplevelser.

Arealnøytralitet er å stanse tap av natur og restaurere like mye natur som bygges ned, inkludert at kvaliteten på naturen og økosystemene opprettholdes. Allerede har Nordre Follo og en rekke andre kommuner har lyktes med arealnøytralitet. Det er hele 70 kommuner som styrer med arealnøytralitet som mål. Arealnøytralitet innebærer:

Det settes mål om null netto tap av naturmangfold.
Grått areal utnyttes før natur bygges ned.
Den viktigste naturen unngås.
Naturen som bygges ned kompenseres ved at tilsvarende naturverdi restaureres.

Mer enn nitti prosent av reguleringsplaner i Tromsø er vedtatt for mer enn femten år siden (1435 av 1560 reguleringsplaner er vedtatt før 1. januar 2013). Mesteparten av planverket er altså fra en tid da utforminga av planleggingen var ulikt fra i dag, og en tid da problemene planleggingen skulle løse var forskjellige fra i dag. Kommunen kan ikke bare fortsette å videreføre gamle, utdaterte planer. Oppdatert kunnskap, enkle regler og få dispensasjoner er nødvendig for å treffe gode avgjørelser. Nå må kommunen oppheve og revidere planer som ikke tilfredsstiller dagens krav (planvask). Den statlige støtteordningen SV har etablert gjennom statsbudsjettsforhandlingene, Natursats, har vært viktig for at Tromsø skal ha råd til å starte dette arbeidet.

Kampen om arealene blir stadig mer tilspisset. Alt for ofte har et flertall i kommunestyret, mot SVs stemmer, store vanskeligheter med å stå imot utbyggerne i enkeltprosjekter. Det er ingen som går til valg på å bygge ned Tromsømarka og andre verdifulle grøntområder. Likevel er skog og mark i fare for å bli bygd ned bit for bit.

Statsminister Einar Gerhardsen sa allerede i 1963 at så lenge kampen står om det enkelte vassdrag, kan det alltid mobiliseres så mange argumenter og politisk press at utbyggingssynet seirer. For å unngå bit for bit-nedbygging ble det foreslått en samlet plan.

Det er nok av eksempler på presset i enkeltsaker. En utbygging av nesten fire hundre boliger på Solneset vil ta store jafs av det folk opplever som Tromsømarka. Bare et smalt belte mellom Hamna og Mortensens vil stå igjen etter en utbygging. Uteskole, hundeløype og friluftsopplevelser for folk i Hamna, Mortensens og resten av Tromsø kan gå tapt.

En nedbygging av radiomasttomta på Elverhøy ville ødelagt et av få skog- og grøntområder så langt sør på Tromsøya. Seks blokker med inntil tre hundre boliger var planlagt på tomta ved siden av Elverhøy kirke. Ulrik som var 6 år, fortalte i 2023 høringa til arealdelen at han har brukt skogen sammen med andre barn. Sammen med mange hundre andre tromsøværinger skapte folk som han et voldsomt engasjement, mange nok ble opplyst om saken før det var for sent og per nå er videre planarbeid stoppet.

Enhver nedbygging har fordeler og ulemper. Sakene har ofte reelle dilemmaer. Det kan alltid tenkes gode grunner til å bygge ned natur. Hvert enkelt inngrep fremstår lite, men samlet sett, blir det store tap av nærnatur og friluftsliv.

En av løsningene er en egen markalov for Tromsø. Markaloven har vernet store skog- og utmarksområder i 19 kommuner på det sentrale østlandsområdet siden 2009, til tross for stort nedbyggingspress. Ved å treffe avgjørelsen på Stortinget blir føringene de samme over tid. Lovgivning gjør at våre felles mål, også blir felles løsninger.

Naturen er en ressurs, ikke en vare. Det er mulig å bygge nok boliger og sette av nok areal til næring, uten å ta fra folk natur og fritidsopplevelser. Tromsø SV mener at det som nå trengs, er:

En erkjennelse av hvor viktig det er å ta vare på bynære grøntområder på Kvaløya, bynære grøntområder på fastlandssida, og det store, sammenhengene grøntarealet på Tromsøya, Tromsømarka.
Planleggingen må være arealnøytral. Områder som allerede er utbygd, må gjenbrukes eller fortettes istedenfor å bygge ned natur.
Kommunen må oppheve og revidere planer som ikke tilfredsstiller dagens krav (planvask).
Stortinget må vedta en egen markalov for Tromsø.

Forslag til vedtak fra forslagsstiller:

1. Uttalelsen vedtas.

2. Uttalelsen sendes til programkomiteen, og tas hensyn til i programarbeidet på egnet måte.

Bustadpris, korttidsutleige og fleire leigebustader

Foreslått av: Pål Julius Skogholt

Utviklinga i bustadmarknaden i Tromsø rammer folk hardt. Prisane stig både for dei som skal leige og dei som skal kjøpe, utstrakt korttidsutleige gjer at bustader ikkje er tilgjengeleg for folk som treng ein plass å bu. Vi treng fleire stabile leigebustader der folk kan bu lenge. Bustader må bli et velferdsgode for dei mange, ikkje eit spekulasjonsobjekt for nokre få.

Ifølge rapporten «Statusvurdering om leiemarkedet 2024. Sentrale utviklingstrekk og utfordringer» (Husbankens rapportserie 1/2025) er den norske leigemarknaden prega av ubalanse mellom tilbod og etterspurnad. Dette fører til auka press på sårbare grupper og høgare leigeprisar. Det er også eit aukende press i marknaden. Fra 2015 til 2023 har talet på leigetakarar auka dobbelt så mykje som befolkningsveksten, og framover er det forventa at fleire leigetakarar vil være aleinebuande, eldre eller låginntektsgrupper, med lågare økonomisk handlingsrom.

Det er behov for at det i Noreg blir bygd rimelege utleigebustader som kan tilby folk langsiktige, stabilie og trygge heimar. Tromsø SV meiner at å bygge opp en ikke kommersielle utleigesektor vil være ei sentral løysning. Det handlar om å bruke pengane på ei løysning som ikkje giv fordeler for berre nokon få og ikkje fører offentlege midlar ut til private i for stor grad.

Det er ikke naudsynt å sjå lenger enn til Danmark for å finne ein velfungerande ikkje kommersiell utleigesektor, dei såkalta allmennbustadane. Allmennbustadane utgjorde i 2024 heile 20 prosent av bustadane i Danmark. Den allmenne bustadsektoren består av rundt 500 bustadorganisasjonar med rundt 7 000 økonomisk uavhengige og sjølvstyrande avdelinger. Dei som bur der er leigetakarar, men med en betydelig lokal styringsrett. Dette har blitt en sjølvfinansierande og demokratisk styrt uteleigesektor som sikrar vanlege folk rimelege og trygge leigebustader. Tildeling av bustader baseres på ansiennitet. Etter tilskott og billige lån er husleiga kostnadsdekkande, noko som betyr at leiga skal dekke kostnadane ved å anskaffe, vedlikehalde og drifte bygningane.

På oppdrag frå Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD) har Leieboerforeningen utreda ein mogleg modell for leigebuarsamvirke i ein norsk kontekst (https://www.leieboerforeningen.no/media/msqaqb3m/leieboersamvirke sluttrapport.pdf ). Samvirke er en form for delingsøkonomi der medlemmane deler verksemda og dei økonomiske resultata. Eit norsk leigebuarsamvirke blir i rapporten forklart som en bustadmodell der

«prinsippene er utarbeidet med formål å sikre at botilbudet skal forbli rimelig over tid, at botilbudet skal være langsiktig, og at eventuelle subsidier låses til bygningsmassen. Leieboersamvirket vil være eier av eiendommen/e, mens medlemmene er eiere av leieboersamvirket».

Rapporten listar opp ulike løysningar, blant dei ein modell der byggeprosjektet blir finansiert med ordinært grunnlån i Husbanken kombinert med tilskott til utleigebustader (etter modell av det avvikla tilskottet til utleigebustader i Husbanken). Det er naudsynt med stimulerande tiltak for bustadbygging i ei tid der det er nedgang i byggetakten. Dette vil vere ein modell som ikkje har same svakheita med innelåst kapital, som den gamle modellen for borettslag hadde før liberaliseringa.

Tromsø SV meiner at det bør være en kombinasjon mellom en tilskottsordning og husbanklån, der staten både gjev eit statstilskott for å kompensere for manglande eigenkapital, lik ordninga for studentbustader, samt at det er rimelege husbanklån. Ein kombinasjon av tilskott og lån vil både halde byggekostnadane nede og gjere det mogleg for boligsamvirke å bygge utan krav om leigebuarinnskott.

Tromsø trenger Østre Malangenkorridor

Foreslått av: Sigrid Bjørnhaug Hammer

Tromsø bærer et ansvar som strekker seg langt utover bygrensene. Byen er navet for spesialisthelsetjenester, høyere utdanning, forskning, sjømatnæringer og militær tilstedeværelse i nord. Når én by har så mange samfunnskritiske funksjoner, kan den ikke være sårbar. Likevel er Tromsø i dag avhengig av én hovedvei sørover. Det er en strukturell svakhet som gjør regionen mindre robust enn den burde være.

Østre Malangenkorridor retter opp denne sårbarheten. En ny innfart til Tromsø gir økt sikkerhet, bedre beredskap og større forutsigbarhet for mennesker, næringsliv og offentlige tjenester i hele Troms. Samtidig handler prosjektet ikke bare om vei, men om tilgjengelighet: om hvor lett det er å komme seg til jobb, sykehus, utdanning og kultur – og om hvor det faktisk er mulig å bo. For folk er tid en knapphetsressurs.

Analyser gjennomført av Oslo Economics viser at Østre Malangenkorridor er et av de mest lønnsomme samferdselsprosjektene i landet, med høyere samfunnsøkonomisk gevinst enn prosjektene som er prioritert i dagens Nasjonal transportplan. Det gjør prosjektet til et sjeldent eksempel på et stort infrastrukturtiltak i nord med positiv kost nytteverdi.

Kortere reisetider vil knytte Tromsø tettere sammen med Finnsnes, Bardufoss og resten av regionen. Det utvider arbeidsmarkedet i begge retninger: flere kan jobbe i Tromsø uten å flytte dit, og flere tromsøværinger får reell tilgang til arbeidsplasser sør i fylket. For forsvaret vil et utvidet arbeidsmarked kunne bety at partnere av forsvarsansatte får seg relevant jobb, som gjør det mulig å ta med seg familie nordover. Dette er positivt for rekruttering til helsevesen, utdanning og Forsvaret – sektorer som allerede i dag sliter med å skaffe nok folk.

Naturinngrepene som følger av Østre Malangenkorridor må tas på alvor. Samtidig skjer utbyggingen i stor grad i områder som allerede er preget av eksisterende infrastruktur og veg. I dette tilfellet er nytten for mennesker og samfunn klart større enn kostnadene.

Prosjektet settes ofte opp som en motsetning til Nord-Norgebanen. Det er en falsk motsetning. Vei og bane løser ulike oppgaver, og regionen vil være avhengig av gode veiforbindelser også med jernbane. En Østre Malangenkorridor bør ses i sammenheng med jernbaneutbyggingen.

Østre Malangenkorridor er derfor ikke bare et veiprosjekt. Det er et prosjekt for beredskap, for rettferdig regional utvikling og for et mer sammenhengende Nord Norge.

Tromsø SV mener derfor at:

Ny innfart til Tromsø via Østre Malangenkorridor bør realiseres.
Prosjektet er viktig for beredskap, forsvar og forsyningssikkerhet i nord.
Staten må ta hovedansvaret for finansiering av prosjektet.